ingen vanlig dag

i dag har jeg lest en bok som het doppler.
i går ble jeg operert i armen.
ikke med vilje,
men det bare ble sånn.

doppler var en fin bok.
en veldig, veldig fin bok.
nå lurer jeg på om jeg skal lese volvo
eller fakta om finland eller ekspedisjon l

dette er erlend loe:


doppler bør leses. helt enkelt.

i natt sov jeg lite.
jeg hadde vondt i armen.
jeg ble operert mellom ni og ti på kvelden.
og bedøvelsen satt i noen timer.
jeg la meg tolv,
men våknet av intens verking.
det var tropenatt
og jeg hadde mareritt.

men.
jeg er stolt.
og sterk.
stolt og sterk.

til å være første gang jeg lå under kniven,
og til å være ufattelig mye mer omfattende enn først antatt.
og om først antatt så omfattende ville betydd innleggelse og full narkose
og gruing og sovnløse netter i flere dager i forveien,
så slapp jeg det.

tok en tur på legevakta etter jobb.
legen sa at han ville gi meg bedøvelse
og stikke ett hull.
la vesken få renne ut.

han sa det skulle ta ca. ett minutt.
etter bedøvelsen var satt følte jeg meg flink og trodde det hele var over.
det var da ikke så ille,
sa jeg.
vent litt,
sa han.
mamma holdt hånden min,
og snakket om omeletten hun skulle lage da vi kom hjem.

han pirket og pirket
og sa at den lille rakkeren hadde delt seg opp.

vi må bytte rom, sa han.
trenger noen flere ting.
jeg ble geleidet inn på ett annet rom og ned på en seng.

det smalt igjen bedøvelsesveske inn i min arm.
ai, sa jeg.
pinsett, sa han
større pinsett,
større pinsett.

ai, sa jeg.
han pirket og pirket.
mamma snakket på og holdt min hånd.
tiden gikk
og det var ekkelt.
sykesøsteren viste seg å være datteren av ole reidar
og mamma og hun pratet på.
prat i vei dere, sa jeg
legen pirket og pirket.
dette er ekkelt sa jeg.
ikke noe morsomt i det hele tatt.
jeg prøvde å la vær å banne.

den er svær den her,
sier legen.
klokka tikker.
mamma og sykesøsteren prater videre.
jeg er litt pysete jeg, forklarer jeg.
aldri gjort dette før.
jeg prøver å la vær å banne.
åh, det skal du ikke tenke på svarer den søte.
dette rommet har hørt sitt.

jeg slipper ut et svakt
herregud.
klokka går og han pirker og pirker
etter hvert er hele kulen ute.

jeg får lov å se etter at blod og gørr er tatt vekk
du må ikke svime av eller spy.
neida, sier jeg.
jeg vil se hvor stor den var.
og den var stor.
i mange, mange små biter var det en stor stor klump som hadde vært i meg.

mye større enn man skulle tro.

..

nå må jeg snart bytte plaster.
det har jeg ikke spesielt lyst til.
de har ikke lukt igjen hullet
det trenger luft.
mamma kalte det krater.
hun er lite pedagogisk anlagt.
hun sa også at min hvite jobbskjorte var FULL av blod.

morsom mamma.

nå vil jeg ut i solen igjen
og lese enda en erlend loe bok mens jeg prøver å ikke tenke på at jeg ikke er hel.

noen sa til meg en dag.
du skal bli hel, jannicke.

og som svar på et spørsmål fra min side
jeg ikke husker eller ikke vil nevne
-ja, men først skal du bli hel.

nå er jeg litt mindre hel enn jeg var først.
men når såret gror,
kanskje jeg blir mer hel enn jeg var på lenge.

jeg velger å tenke på det sånn.