vanligvis

går det bra å se bilder av deg
men nå triller tårene i fritt fall

tenk at noe som varte så lenge
kan føles så langt borte
men allikevel være fylt med så mye

dette er visst dagen

snakket med den ene på skype
og den andre ikke i det hele tatt

bare ser på bilder og gråter


rart å vite at jeg kommer til å møte dere begge snart
den ene med vilje og den andre tilfeldig, som alltid, når vi er hjemme.
ingen av oss har blitt vant til det ennå.
det har snart gått 4 år
men det gjør fortsatt vondt.
eller så gjør det vondt først nå.
jeg vet ikke egentlig.

hvorfor var vi så unge?
tenk så mye bedre det hadde vært nå.