dette er det ikke sikkert du vil lese

jeg sto på en trebrygge ved en bil.
en minibuss.
også en ambulanse befant seg på bryggen.
bryggen var av tre,
en slik som beveget på seg.

det kom tuslende to menn med en båre ut på brygga og på vei inn i bilen.
det lå en dame på båren.
og fordi de gikk så sakte med henne så kunne man forstå hva som hadde skjedd.
det var sorg i luften.
det stod mange mennesker på bryggen.
og det var vanskelig å holde balansen.

båren og de to menn kom nærmere.
folk beveget seg urolig på bryggen
jeg mistet balansen
og falt mot båren
de to ambulansemenn var uforberedt.
hun falt i vannet.

det lød et høyt plask
og et enda høyere skrik
..fra meg.
folk kikket på meg
med sjokk,
og en vantroende bebreidethet.

jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
jeg gråt og jeg skrek.
høyt.

plutselig hoppet det to barn med dykkermasker ut i vannet.
det var visst ikke mange metrene ned, mindre enn to,
det hjalp litt på fortvilelsen min
da de to barn kom opp igjen med damen i hendene
de strakte henne mot ambulansemennene som løftet henne tilbake
der hun hadde ligget.

jeg satte meg inn i bilen som nå var full
det var barn på en rundt 6-10 år
og det var voksne
en trykkende stillhet da jeg kjørte minibussen av bryggen og ut på veien

bort. vekk. langt. kjørte vi.
noen fulgte etter oss.
og jeg måtte gasse.
men så kom vi til en bakke.
en bakke som var så bratt så jeg kunne ikke få den tunge bilen til å kjøre opp
jeg sa til de voksne damene som var i bilen at de måtte ut å dytte.
jeg stod på gassen men fikk ikke bilen til å rikke seg.
barna gråt i baksetet.
jeg svettet fra pannen
og jeg ble redd.
redd som jeg alltid er for at en bil skal trille bakover når man prøver å komme opp en bratt bakke.

det satt noen ved siden av meg og kjeftet og skrek til meg.
denne personen ble sint med slik et voldsomt raseri man sjeldent har sett maken til.
et slikt raseri som kan få magen din til å vrenge seg.
jeg vet godt hvem denne personen var men velger å la vær å nevne det.
personen dyttet meg vekk og tok over rattet.

vet ikke hvordan vi kom oss vekk fra bakken
den delen er utelatt fra mitt minne.
kanskje personen fikk oss derfra.
kanskje vi ble dyttet. kanskje vi trillet ned
kjørte en annen vei.
men personen ved rattet var fortsatt ved slikt et vilt raseri.
og hennes gasspedalbruk var langt fra forsiktig eller rolig.
det gikk fortere og fortere
og det eneste jeg kunne tenke på var barna baki.
jeg ropte og skrek at hun måtte stoppe bilen.
men hun bare hylte og ropte og var helt vill tilbake.
og jeg kjente det knøt seg i magen av redsel.
fort så fort så fort gikk det.

og plutselig var jeg ved roret igjen.
hvordan jeg kom meg dit vet jeg ikke.
men det var jeg altså.
det var stillhet i bilen
og stemningen var sorgfull og sorgtung.

jeg forstod at barna (de var alle jenter)
var opp til meg å ta vare på.
for damen som lå på båren var deres mor.
og jeg var på ett vis i slekt med dem
og den nærmeste pårørende.
de to jentene på 6 og 7 som var døtre av damen jeg hadde dyttet i vannet,
forstod ikke hva som hadde hendt med deres mor.
men de forstod at noe var hendt.
og at folk rundt dem oppførte seg merkelig.
jeg reagerte med stillhet.
min kjærlighet og omsorg for disse barna var sterk.
det føltes som om de var mine egne.
og det var de jo også blitt.

vi kjørte.
og det var grønt rundt oss.
det var en campingplass,
jentene spurte meg pent fra baksetet om jeg ikke kunne være så snill å stoppe
jeg svarte jo selvfølgelig.
stoppet bilen på en grønn gressplen
og gikk rundt for å åpne bilen.
stemningen var en helt annen nå.
sinne og raseriet hadde lagt seg.
vet ikke engang om personen som brakte sinnet og raseriet
var lenger å finne i bilen.
kanskje hadde jeg bedt henne gå.

jeg gikk rundt og åpnet skyvedøren på siden av minibussen
de to jentene løp ut på plenen
og de satte seg begge ned på huk,
begynte å plukke blomster
de hadde begge langt lyst hår
og blomstene de plukket var gule.
de kikket på meg,
og jeg på dem,
med omsorg.
de så på meg og lo
en sorgfull latter.
slik en latter man ikke skulle forestille seg at barn kan bringe.
en latter som forsøkte å slippe noe løs,
en sorg man ikke enda forstod seg på.
en sorg som ville komme.
de lo på barns vis.
men med en sørglig efterklang.
jeg bøyde meg ned og ga dem en varm klem
mens jeg holdt mine egne tårer tilbake.
en sterk knute i mitt bryst.

jeg gråt ikke av egen sorg
for jeg hadde ikke kjent damen
selv om vi var i slekt
jeg gråt for den sorg som ville komme
for barna når de ville forstå.


..så drev jeg vekk.
og bildet av barna som satt og plukket blomster
i vinden
mens håret flagret
ble vagere og vagere og gråere og gråere og lengre og lengre vekke forsvant jeg.
helt til jeg var borte
og ikke kunne se noe lengre.



jeg skulle ønske jeg skrev dette ned tidligere i dag
har mistet så mange fragmenter
sviende fragmenter
så kanskje var det til det beste likevel.