Filmanalyse : Allt flyter

ALLT FLYTER
Regi: Måns Herngren
I rollerna: Jonas Inde, Amanda Davin, Benny Haag med flera

Allt flyter handler om en gjeng med menn i 40-årene, som samles en gang i uken for å spille innebandy. Mennene hviler på sine laubær fra den gang de vant SM i midten på 80-tallet. En dag får de beskjed om at deres treningstid i hallen har blitt nedprioritert i forhold til et kvinnelig lag som ville spille der. Hovedpersonen i filmen er Fredrik (Jonas Inde). På hans hjemmefront møtes vi av en konflikt mellom to skilte foreldre, der hans ekskone vil reise til London fordi hun har fått en jobb der, men desverre kan hun ikke ta med seg deres tenåringsdatter dit. Tenåringsdatteren protesterer men blir nødt til å bo hos sin far i noen måneder inntil moren har skaffet en leilighet de begge kan bo i. Datteren er aktiv i det lokale (kvinnelige) synkronsvømningslaget.

En dag da den ene av guttene skal gifte seg arrangeres det et utdrikningslag i svømmehallen der den ene av dem arbeider. De kler seg i kvinnelige badedrakter mens de drikker og tøyser rundt i svømmehallen. De filmer dette og viser det dagen etter i et bryllup til stor fornøyelse for gjestene. En av bryllupsgjestene får en idé om å leie dem inn til sin poolparty hvor hun er villig til å betale for at de skal gjøre samme manøver igjen. Guttene ankommer og kjører samme rutine, men har desverre ikke de kvinnelige badedraktene på. Det komiske elementet faller bort og opptredenen blir en skuffelse for vert, gjester og mennene selv. Etter denne totale nedverdigelsen bestemmer mennene seg for at dette med synkronsvømning er noe de har lyst til å øve på. De får ikke noen øvningstid i svømmehallen, fordi der er det kun kvinner som skal øve. Mennene føler seg diskriminerte og vil bevise at de også kan. De får øve i et svømmebasseng i byen, og Fredriks datter blir deres trener. De melder seg på til VM i Berlin og herfra handler filmen om øvning, om mannlig vennskap, om kjønnsroller, om omvendt kjønnsdiskriminering og om et far-datter forhold som blir stadig bedre. De mandige mennene (og den ene homofoben) kommer mer og mer i kontakt med sine feminine sider samtidig som de er stolte av å være karer. De er det eneste mannlige synkronsvømmingslaget i Sverige på mange, mange år. De tar alle padikyr, for at hverandres føtter skal være så myke som mulige å ta tak i, og selv homofoben blant dem går til innkjøp av en fotfil. De opptrer på pride-festivalen i stockholm og de har et homofilt medlem. De reiser deretter til VM og er sagt å være gullfavorittene. Vel fremme blir de nødt til å være 8 i laget og ikke 9 som de er og har laget et program for. Etter mye om og men, bestemmer de seg for å svømme alle 9 selv om dette betyr at de vil bli diskvalifisert. Og der slutter filmen. Med en gjeng menn i Tyskland som har funnet frem til sitt indre jeg og tør å stå for det og med en far og datter som har et sterkere bånd enn noen sinne. Datteren velger til og med å bo hos sin far i steden for å flytte til London.

Allt flyter desverre ikke i Måns Herngrens dramakomedie Allt flyter. Her er det en god del mageplasking på høyt nivå. Klysche-replikker og andre større hull i manuset, som får meg til å klaske meg i pannen og hviske: “åneeei” til sidemannen gjør dette til en særdeles stor flopp i mine øyne. Det er desverre synd fordi ideen er i utgangspunktet god og hadde hatt potensiale til å bli så mye, mye bedre. Med en litt annen casting og med helt andre replikker er selve problemstillingen kring det mannlige innebandylaget som vil til VM i kunstsvømming egentlig duket for mang en latterkule. Disse uteblir desverre totalt. Eneste gang jeg eventuelt trakk på smilebåndene var da laget bestemte seg for å lage et synkronprogram med narkotikamolekylformasjoner. To andre høydepunkter var det cinematografiske (den var vakkert filmet med fine farger) og det faktum at Soundtrack of our lives sto for det musikalske innslaget. Alt annet var bare et eneste stort nederlag. Helt plutselig var guttene på vei til VM og vel fremme der så viser det seg at guttene har misforstått antall spillere som skal være med på laget, hvilket er helt og totalt usannsynlig i og med at den 17-år gamle jenta som er deres trener 100% sikkert burde ha visst det siden hun selv er med i byens profesjonelle kvinnelag. Dessuten burde lagkapteinen som har lest så uendelig mye om dengang menn regjerte sporten også ha fått det med seg.

Toppet med dårlige homofobvitser og vitser på bekostning av hva som er mannlig og ikke, er dette uhyre lite festlig. Menn i 40-årskrise i kvinnelige badedrakter som prøver å være grasiøse i vannet kunne sikkert vært morsomt det, men det er det ikke.

Sidehistorien om en far og en datter byr desverre heller ikke på det helt store, og jeg satt der i salen og var flau på deres vegne. Flau på manusforfatterens vegne og flau på skuespillernes vegne. I det hele tatt, ikke spesielt vellykket eller synkront overhodet.

Jannicke Stendal Hansen