Tematikk i Sarah Kanes Fedras kärlek

TEMATIKK I SARAH KANE’S FEDRAS KÄRLEK

Deluppgift: Tematik
Paperförfattare: Jannicke Stendal Hansen
Pjäs: Sarah Kane (1997) : Fedras kärlek
Språk: Norsk

Fedras kärlek blir ansett av visse som en av de sterkeste, eller svakeste verkene Sarah Kane skrev. Hun anså det selv som sin komedie. Det er den “letteste” av hennes stykker, og av den grunn er den det stykket vi har valgt å fokusere på i vårt gruppearbeide. Stykket er på ingen måte et “lett” (muntert) stykke av den grunn, da det omhandler og problematiserer slike temaer som incest, kjærlighet, begjær, makt, forhold mellom kjønn, monarki, moral, sannhet/ærlighet, religion, sex og vold.

Fedras kärlek går til angrep på maktinstanser som kongehuset, prest (kristendom/religion), politi (lov) og lege som alle anses som moralsk korrekte instanser. I kongehusets fall, også en instans som er “hevet over loven”. Historien forteller om korrupsjon under overflaten hos disse og kan derfor ses på som et angrep på samfunnet og dets moralsk korrupte voktere. Der presten utfører oralsex på Hippolytus ettersom han blir attrahert av Hippolytus’ “renhet”, legen moraliserer for Fedra om at Hippolytus er et problembarn og at hun bør komme over ham. Strofe, Fedras datter, til tross for sine egne incestuøse handlinger står som den mest fornuftige i stykket. Hun lekser også opp for sin mor med moralisering kring hva hun bør (glemme sitt begjær ovenfor Hippolytus) og ikke bør gjøre (avsløre dette begjæret for noen, aller minst Hippolytus). Og i aller siste scene kommer det to politimenn, som godter seg over folkets makabre voldshandlinger og benytter selv sjansen til å både sparke og spytte på Hippolytus, hvilket kan stå som et monument for kritikk mot lovens lange arm som også benytter seg av sjansen til å sparke en mann som ligger nede (og er “uskyldig” dømt).

For å sjokkere sitt publikum har Sarah Kane modernisert Senecas antikke romerske beretning om Fedra, som igjen bygger på den antikke greske beretningen Hippolytus av Eurpides 428 år før Kristus. Historien i seg bygger på en myte fra gresk mytologi om Fedra som pga en forbannelse fra gudene føler et begjær mot sin ektemanns sønn. Med Sarah Kanes modernisering av historien tas det opp flere emner til diskusjon, deriblandt et samfunns og et kongehus moralske forfall på basis av deres egne styrte lyster/begjær/handlinger. Til forskjell fra urversjonene som omhandler Fedras begjær og problematiseringen av kvinnens begjær, så er dette ikke en gudebestemt forbannelse hos Sarah Kane. Hos Sarah Kane er det et menneskelig behov hos Fedra om å føle seg behøvd, et ønske å bli elsket for den hun er, og ikke som en funksjon i relasjon til andre. Dette blir ytterligere alvorlig eftersom dette ønsket kommer til uttrykk via en tabubelagt lengsel etter sin stesønn, Hippolytus, sønn til den mann hun har giftet seg med (men som hun ikke har sett siden bryllupsnatten, og som hun senere får vite har hatt sex med hennes egen datter).

Moralens aller høyeste vokter (kongen) og folket viser også korrupte moralske verdier der de i siste akt av stykket utfører gjerninger for å straffe misgjerningene som har skjedd, med en dobbel styrke og intensitet enn de originale misgjerningene. De straffer Hippolytus som har blitt anklaget av Fedra for voldtekt ved å skjære av ham hans edlere deler, hive dem på grillen, og skjærer opp hans mage og innvoller. Tesevs (kongen) i sin tur voldtar Strofe (hans stedatter), og deretter dreper henne. Dette pga at hun inntar forsvarsposisjon for Hippolytus ettersom hun vet at han ikke har utført voldtekten og vil opprettholde illusjonen/fasaden om familien. Tesevs forstår ikke hvem han har voldtatt og drept før det er for sent, og etter han har forstått dette velger han også å ta sitt liv. Dette ligner de gamle greske tragediene i form og innhold med makabre og tragiske voldshendelser, men til forskjell fra det som anses for god smak i den greske antikken, (der holder man slike groteske scener utenfor scenen, og forteller om det etterpå) skal dette gestaltes så godt det går på scenen i typisk ånd for In-Yer-Face teateret (en bevegelse med sjokkerende teater i England på 90-tallet). Via incesthandlingen formår Sarah Kane også å oppnå en høyst sjokkerende effekt. Ikke bare er det seksuelle handlinger som simuleres på scenen, de er attpåtil incestuøse og/eller sjokkerende på annet vis: prest-fellatio-hyppolytus er “feil” på fler enn ett vis.

Fedras Kärlek går også til angrep på familien som instans og monarkiet. Familien som enhet forsterkes siden de i dette fall er et kongehus og har hele landets øyne rettet mot seg og et helt lands moralske fasade å bære. På yten er dette en familie som skal fremstå som en kjernefamilie. Under yten flyter det opp ulike problemer og det viser seg å være en ytterst dysfunksjonell familie. Strofe, Fedras datter føler seg oversett av sin mor og ønsker mer oppmerksomhet og kjærlighet. Fedra går rundt i et slags slør av forbudt kjærlighetsrus og lengter etter sin stesønn, Hippolytus. Og Hippolytus tenker kun på seg selv: han er deprimert, apatisk og selvdestruktiv. I siste akt avslører også Tesevs at han aldri har likt Hippolytus, hvilket fra et psykologisk perspektiv muligvis skulle kunne forklare Hippos oppførsel og mangel på empati selv. Det kan derimot virke som om Tesevs har brydd seg om (elsket?) Strofe siden han tar livet av seg når han forstår hva han har gjort med henne.

Det viser seg at den mest ærlige personen i familien er den forhatte og begjærte Hippolytus. Han er ærlig ovenfor seg selv og andre og står frem med alle sine feil og mangler og tar også konsekvensene av dette. De andre forsøker å opprettholde en (fornuftig) fasade slik at ikke folket skal gjøre opprør og slite dem i stykker på gaten. Fedra kjemper mot sin indre lengsel og faller til slutt for fristelsen og bekjenner sine følelser for Hippolytus. Hippolytus som er den minst hyklerske av dem alle, er desverre også samtidig uegnet til å føle noe som helst for noen eller bry seg om noen andre enn ham selv. Det kommer frem at han har et svakt punkt, en kvinne som heter Lena (en tidligere kjæreste? Hans mor?). Det kan virke som at Hyppolytus dermed også har brent seg på kjærligheten og nå har havnet inn i et apatisk, uempatisk forhold til seg selv og verden. Han fordriver tiden med sex, spising og tv, men synes at til og med dette er kjedelig. Allikevel attraheres alle stykkets kvinner og menn mot ham. Hippolytos: “Kvinnor tycker jag är ännu mer tilldragande sen jag blev fet. De tror att jag har en hemlighet. Jag är fet. Jag är motbjudande. Jag är ynklig. Men jag får massor av sex.. Han er nær sin egen undergang, og lengter etter den med all kraft. Kanskje denne selvdestruktive lengselen også ligger hos dem som blir tiltrukket av ham. Hippolytus misbruker mennesker og sex og får sine “ofre” til å føle seg og oppføre seg som objekter.

Makt og begjær går i dette stykket hånd i hånd. Fedra er maktesløs ovenfor Hyppolytus pga sitt verkende begjær og lengsel etter ham. Hippolytus misbruker sin makt når det kommer til sex, og får hvem som helst til å gå på kne for ham, selv om han egentlig ikke er så interessert i selve akten. For ham blir maktspillet en lek og han morer seg med det faktum at han har makt til å få akkurat det han vil med hvem han vil. Maktstituasjonen mellom mor og datter er også vendt opp ned ettersom Strofe er mer moderlig ovenfor sin egen mor enn hva Fedra er ovenfor henne. Strofe har dessuten hatt sex med begge de viktigste mennene i Fedras liv, hvilket, når Fedra får greie på det leder til total undergang for alle medvirkende parter. Det er som en spiral som leder mot total destruksjon. Fedra er misfornøyd etter at seksuell interaksjon med Hyppolytus overhodet ikke svarer til forventningene og han forteller dessuten at Strofe har hatt sex med ham. Fedra føler nå et uendelig stort svik og er totalt forsvarsløs ovenfor både Hippolytus og Strofe. Denne totale nedverdigelsen dette medfører velger hun å kalle voldtekt, og lar dermed folket lynsje Hippo.

Sarah Kane anså teateret som det mest existentialistiske av alle kunstformer, og mente at man skulle ta lærdom av teateret for å forhindre at det skulle hende i det virkelige liv. Dermed kan man lese inn Sarah Kanes kritikk av samfunnets moralisering i dette stykket, familien som instans, og å opphøye kongefamilien til noe som skal stå over folket. Kvinna 1:Jävla paraciter. Man 2:Och vi ska betala för den där perverse jäveln. Man 1: Inte nu längre. Man 2: Det är inget speciellt med dem.

I første akt, hvor vi blir møtt av en fet nihilistisk prins som sitter og ser på vold på tv, masturberer, spiser hamburger, kaker og godteri kan man også lese inn en viss kritikk mot hvor samfunnet og dets medborgere / ungdommer er på vei hen. Amerikanisering, apati, fedme, forfall, konsumsjonssamfunn, materialisme og tv-kultur blir her harselert med.

Hippolytus kritiserer selv kongemakten, og også tro/religion i en samtale med presten:
Prästen: Ni är inte Gud.
Hippo: Nej. En prins. Gud på jorden, Men inte Gud. En som är lyckligt lottad i allas ögon. Jag skulle aldrig tillåta att du syndar samtidigt som du vet att du ska bekänna och komma undan med det.

Men mest av alt omhandler stykket kjærlighet, som man får en viss pekepinn på allerede i stykkets tittel. Kjærligheten, hvordan man reagerer i møte med den,
og mangelen på den. Som David Grieg skriver i sin analyse av Fedras kjærlighet, anser han Hippolutus og Fedras møte med kjærligheten som to motpoler. To ekstreme versjoner av menneskers møter med kjærlighet og begjær. Hun avslører også ironien i den ene typen pol å søke ut den andre, mener han. Disse to motpolene kolliderer og leder mot den uungåelige undergangen.

Sarah Kane sier selv at det er et stykke om kjærlighet, tro og depresjon.

Referenser:
Mårsell, Maria (2007) : Talet och tystnaden, en studie av samhällstrukturer och begär i Sarah Kanes Phaedra’s Love. http://sh.diva-portal.org/smash/record.jsf?pid=diva2:15599

Grieg, David (2001) : Sarah Kane : Love at the extremes http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/theatre-dance/features/sarah-kane-love-at-the-extremes-662163.html